Det har vært et strålende halvår for Raga Rockers og nå er det klart at de spiller i Middelalderparken i august 2008. Etter å ha herja til låter som Ekspander Eller Dø, Forbudte Følelser, Når Knoklene Blir Til Gele, Blakk og Noen Å Hate i en årekke, slo Øyas egen PR-sjef av en prat med Michael Krohn noen dager før Ragas førjulskonsert i Oslo. Den uhøytidelige praten foregikk over en kaffekopp på kontoret til Ragas bookingagent. En snakkesalig Krohn så både framover og bakover i karrieren, i tillegg til at han fortalte et par historier fra 25 år på veien.

Tekst: Jonas Prangerød

Raga Rockers har tatt det med ro i noen uker før de nå skal spille en kveld i Oslo og to kvelder i Vestfold, som en avrunding på suksessåret 2007. Vokalist Michael Krohn kan love at settet de spiller til sommeren på Øya blir merkbart annerledes enn det man får oppleve før jul.

MK: Dette er de siste konsertene med Übermensch-settet. Til sommeren spiller vi festivalsettet.

Dette betyr at nye og gamle Raga-fans kan forvente en god porsjon gamle livefavoritter og hits i Middelalderparken. Låta Aldri Mer, albumet Übermensch og den påfølgende turnéen ser ut til å ha vært en enorm suksess for bandet.

JP: Hvordan har de siste månedene vært?
MK: Det har vært fett. Vi har spilt cirka 20 jobber og på alle, bortsett fra 2-3 stykker, har det vært jævlig god stemning. Folk digger det de hører og løfter oss opp. I tillegg har vi et bra crew.
JP: Har det vært hektisk?
MK: Nei, jeg legger meg tidlig, men et par av de andre i bandet har lakenskrekk. Vi har en regel hvor det er ok, sålenge man leverer under konserten. Jeg liker å få søvnen min, men det er party i bussen hver kveld. Vi reiser komfortabelt i nightliner. Det jeg har å gjøre er å spille i 70 minutter og ellers å spise, sove og slappe av.

Krohn forklarer at som norskspråklig band med et naturlig begrensa marked, er det vanskelig å spille noe særlig mer enn 2 måneder av gangen, dersom man ikke vil spille virkelig små steder.

JP: Føler du at appellen til Raga har blitt bredere enn for 10 eller 20 år siden?
MK: Ja, det føler jeg. Før var det mer undergrunnsfolk, nå er det all slags folk. Det er også større spredning aldersmessig.

Han har ingen problemer med å takle at bandet nå når ut til andre enn de som har vært med lenge.

MK: Det er mer blanda drops på konsertene, men vi har aldri prøvd å være sære. Vi er jo et mørkt band, men vi prøver å være fengende.

JP: Pressen virka brukbart fornøyde med den siste skiva, mens det på salget virker som om publikum elsker Übermensch. Bryr du deg i det hele tatt om hva media mener?
MK: Jeg blir skikkelig sur over dårlige kritikker og vil ha firere og femmere for å bli fornøyd. Kanskje fokuserer journalistene på feil ting på platene. Det viktigste er at folk liker det. Vi fikk dårlige kritikker for ti år siden. Det som irriterer meg er at fire-fem folk kan sparke beina under meg. Vi fikk jo toere og så dårlig er det ikke. Jevnt over er jeg stort sett fornøyd. Det er viktig at journalistene gjør en god jobb for norske band og at de faktisk hører på plata to-tre ganger før de gjør seg opp en mening.

Han forundrer seg over at mange foretrekker de helst tidlige innspillingene, som han sjøl mener har litt for dårlig produksjon, men Krohn tror folk søker til dette av nostalgiske årsaker eller på jakt etter noe mindre tilgjengelig.

MK: Man ser live hva som funker for folk, understreker han. Jeg er sjøl glad i hele album med jevn kvalitet. Det er synd at albumgreia har mista staus.
Samtidig merker han at popartister han sjekker ut ofte har ei bra hitlåt og en masse møl for å fylle ut albumet.

JP: Hva er i dine egne øyne de sterkeste Raga-skivene?
MK: Låtmessig er det Blaff, produksjonsmessig er den ikke best. Personlig liker jeg også Til Helvete Med Raga Rockers fordi den har nerve, den biter. Varme Dager er den mest unike skiva.

Foreløpig sisteskive Übermensch er for fersk til at han veit hvordan den ligger an, men Krohn tror den kommer til å ende opp høyt på lista.

MK: Jeg ser at arbeidet har fungert. Det avgjørende er om lydbildet kler låtene.

I august debuterer veteranene i Raga Rockers på Øyafestivalen. Michael Krohn innrømmer at noe av det positive ved å spille på festivaler er at de får spilt for mye folk som ikke har sett dem før. Han forteller også at han tidligere var skeptisk til festivaljobber, men at dette har endra seg etter en del positive opplevelser de siste åra.

JP: Hvilke tanker gjør du deg om å spille på Øyafestivalen for første gang? Har dere store forventninger?
MK: Det er alltid et faremoment at de jobbene det er størst forventninger til blir dårligst. Vi er aldri fornøyde med å levere noe middelmådig. Det er sikkert mange av de som står forrest før konserten som vil se oss.
JP: Synes du det er rart at dere ikke har blitt spurt tidligere?
MK: Ja, det var på tide. Vi har vel ikke blitt spurt ordentlig og var nok uenige om honorar og det praktiske, men om det ikke hadde blitt noe nå, så hadde jeg blitt vonbroten. Øyafestivalen er yngre enn Norwegian Wood og det er superkult at en ny generasjon digger oss.

Michael Krohn påpeker også det pussige i at de fleste skandinaviske festivalene ligger i en periode med stor fare for ganske dårlig vær, mens Øya stort sett har blå himmel i august. Sjøl har han et nært forhold til området rundt Middelalderparken.

MK: Jeg har bodd i Oslogate i flere år, men ikke nå lenger. Bistro’n nedenfor var stampuben. Vi så ut av vinduet på alle folka som skulle på Øya. Der er det et marked, tenkte jeg.

JP: Det er omtrent 25 år siden Raga Rockers starta. I løpet av de åra har bandet tilbrakt en voldsom mengde timer på scena. Er det noen konsertopplevelser som sitter bedre i minnet enn andre? Hvordan husker du for eksempel Roskilde-konserten i 1999 (red: seinere utgitt som liveplate)?
MK: Jeg gikk inn i transe og hørte ikke publikum i løpet av konserten. Den finnes jo på skive. Jeg var forkjøla, så vokalen var ikke på topp, men bandet var godt. Vi spilte to ganger på Hultsfred. Den første gangen starta vi med fullt telt og endte opp med tre fulle nordmenn. Av klubber liker jeg å spille på John Dee, men det blir med andre band. Det er et kult rom, med kul scene. Ellers er det best når det ikke er for lite og ikke for svært. 500 – 800 personer og et bra anlegg er best for oss. Det føles jo mer jovialt å spille på klubber. På større steder er det moro med svær lyd og kraft, men der er dimensjonen mer moro enn kontakten med folk.

JP: Raga funker selvsagt godt i Oslo, men hvilke andre norske byer trives Krohn best på scenen i?
MK: Tromsø er alltid bra, stemningsmessig. Drammen var bra før, men ikke like bra sist. Folken i Stavanger er kult, det er som et lite Rockefeller.

JP: Hvordan føler du det er å bli sett på som veteran i norsk rock og samtidig være så aktuell?
MK: Jeg liker å være popstjerne i små doser. Det er hyggelig med komplimenter og autografer, så lenge jeg slipper å gjøre det hele tiden. Dette er lite for meg å bidra med, når folk har kjøpt plater og konsertbilletter.

Det er derimot heller sjelden bandet får voldsom skryt av yngre kolleger. Krohn beskriver mange unge musikere som coole og lite imponerte i utgangspunktet, men han har opplevd at folk innrømmer å være fans etter noen øl.

JP: Hvilke artister var du inspirert av når du starta Raga Rockers?
MK: På sekstitallet var jeg Beatles-fan, på søttitallet hørte jeg på glam og symfo før pønken. Jeg var inspirert av The Who i forhold til måten å lage låter på. I tillegg var jeg påvirka av enkelheten og det mørke, urbane til Ramones og feelingen til Stooges. Jeg tok litt her og litt der.

Han innrømmer også at han måtte ta Asheton-brødrene fra Stooges i handa i høst, når de delte scene med Raga i Fredrikstad.

MK: Jeg lovet meg sjøl først at jeg ikke skulle gjøre det.

JP: Raga Rockers ble oppløst på begynnelsen av nittitallet. Trodde du dengang at det var definitivt slutt?
MK: Jeg følte det sånn da og angra etterpå på det jeg sa.

Det han tenker på er følgende sitat fra Puls i 1991: ” I dag har vi endt opp i en ren entertainer-rolle, og jeg er ikke interessert i å gjenta det jeg holdt på med for fem eller ti år siden”.

MK: Det var veldig emosjonelt når det skjedde. Jeg måtte spise i meg det jeg sa. Nå vil Raga i tilfelle bare bli lagt på is. Folk kalte det en gjenforening når vi starta opp igjen. Det var skadelig for bandet og vi tok lærdom.

De neste åra var noe prega av et rykte om at bandet spilte konserter kun for penger. I 2007 er ingen i tvil om at Raga Rockers er et virtalt band.

JP: Hvordan ser de neste åra ut?
MK: Jeg liker å lage nye ting, men vi kunne jo spilt greatest hits. Det ville ikke vært noe tilfredstillende. Jeg vil være kreativ og ha dynamikk.

Han mener likevel at det ikke er noe poeng for bandet å presse ut en utgivelse til på rappen. Målet er at neste skive skal være minst like bra som Übermensch og da er det ikke noe vits i å forte seg.

MK: Man må holde igjen litt i et lite land som Norge. Kortsiktig profitt kan bli langsiktig fallitt. Jeg har vanskeligheter med å se meg sjæl bli gammal med Raga. Da jeg var 20 sa jeg at jeg skulle slutte ved 30. Da jeg var 30 sa jeg at jeg skulle slutte ved 40. Nå er 50 neste runde tall for meg.

Michael Krohn starta som trommeslager og låtskriver i legendariske Kjøtt. Fra 1982 har det vært mye Raga Rockers, men han har også gitt ut solomateriale under navna Tom Trussel, Micky Faust og Krohn & Co. De siste åra har han holdt på med bandet Easy Riders ved siden av Raga Rockers.

JP: Blir det fortsatt nok tid til denslags?
MK: Jeg har lyst til det og kommer til å begynne med annet om det blir pause med Raga Rockers.

At Michael Krohn er en våken fyr er ingen som har sans for tekstene hans i tvil om. Han innrømmer at han følger med på og har sans for flere yngre norske band på skive.

MK: Jeg liker 120 Days. Det er ei bra skive. Brut Boogaloo var jævlig bra. King Midas, men da må jeg være i humør, de passer ikke i alle anledninger. De er ikke så unge, men jeg liker Turboneger. Jeg likte Scandinavian Leather best, sjøl om alle andre likte den før, men det er fordi jeg liker symfo og pompøse ting. Dersom jeg går på en klubb er det ikke så nøye, hvis det er groovy, så liker jeg det.

Han mener det er stor forskjell på den norske rockescena fra åttitallet til nå, er at det er høyere kvalitet på spillestedene og det tekniske. Noe som gir publikum bedre opplevelse. Musikertypene mener han likevel at er stort sett de samme.

MK: Det er en egen rase; joviale og halvfrika. Sånn har det vært siden jazzen. Det er en viss type mennesker som passer som musikere. Noen er det i en kort periode. Andre, som meg, kan ikke stoppe. Det kommer an på hvor seig viljen din er til å bite deg fast.

Det er likevel ikke noe heseblesende rock’n’roll-liv han lever om dagen. Hverdagen består mer i å sende ungen i barnehagen og lignende gjøremål enn å leve det harde asfaltlivet.

MK: Nå er jeg en turist i rockeverden, det er ikke hverdagen min.